Når jeg skriver dette, har jeg nettopp heist flagget på halv stang. Vår kjære kong Harald er død.
Jeg har flere ganger tenkt at jeg skulle skrive noen ord om flaggstangen i hagen. Den betyr nemlig mer for meg enn bare å være en stang med et flagg. Den bærer med seg minner, tradisjoner og en følelse jeg tror mange kjenner, men som vi kanskje ikke så ofte setter ord på.
Hvis jeg skal beskrive denne følelsen med ett ord, må det være høytid.
Jeg vokste opp med en bestefar – og med naboer her i bygda – som brukte flagget når noe skulle markeres. Det ble heist på de nasjonale flaggdagene, men også på familiens egne merkedager. På fødselsdager gikk flagget til topps. Når noen var gått bort, ble det heist på halv stang.
Etter begravelsen skulle flagget igjen til topps. Slik rommet det både sorgen over den som var borte, og takknemligheten for livet som hadde vært.
Jeg husker bestefar ute ved flaggstangen på fødselsdager. Det var noe eget ved å se ham feste flagget til linen og sakte heise det opp. En ganske enkel handling, men likevel fylt av alvor, respekt og høytid.
Arthur, som både var nabo og slektning, forklarte oss barna hvor viktig flagget var. Han fortalte at det skulle heises og fires til bestemte tider, og at det aldri måtte komme i berøring med bakken. Flagget skulle behandles med respekt. For ham var korset i rødt, hvitt og blått også et symbol på landet, historien og verdiene våre som en kristen nasjon.
Kanskje var det nettopp disse stundene og fortellingene som gjorde at respekten for flagget festet seg så sterkt i meg.
Senere, da jeg kom i militæret, fikk jeg erfare det samme. Ved kasernen i Gamlebyen var jeg flere ganger med på å heise og fire flagget. Også der ble det gjort på en bestemt måte – med ro, orden og respekt.
Den følelsen jeg fikk som barn, har derfor fulgt meg gjennom livet.
Når jeg heiser flagget på nasjonaldagen eller frigjøringsdagen, er det nesten som en andektig handling. Jeg kjenner stolthet, men også takknemlighet. Jeg kan faktisk bli rørt når flagget folder seg ut og vinden får tak i det. Det høres kanskje underlig ut for noen, men slik er det for meg.
Jeg har aldri vært særlig opptatt av sport, men jeg tror likevel jeg forstår noe av den følelsen mange har for flagget til klubben sin. Det bæres og heises med stolthet fordi det representerer noe man hører til.
Slik har jeg det med det norske flagget.
I dag heiste jeg det på halv stang for å vise min sorg og respekt etter kong Haralds bortgang. Det var en stille og høytidelig handling. Noe jeg kunne gjøre her hjemme, i min egen hage, for å uttrykke det jeg ikke helt klarer å si med ord.
I mange år befant jeg meg tett på begivenhetenes sentrum i norsk politikk. Som journalist på Stortinget møtte jeg statsministre, statsråder og partiledere. Jeg fikk også være til stede under den høytidelige åpningen av Stortinget, når kongen leste trontalen. Les mer om dette i konas blogg.
Av og til kan jeg savne å være så nær det som skjer i det politiske Norge. Samtidig er jeg også glad for at den tiden er over.
Nå sitter jeg her på bygda, langt fra Slottet, Stortinget og de store markeringene. Rundt meg er det stille. Jeg hører bare fuglene som kvitrer på denne augustdagen.
Likevel føler jeg meg ikke utenfor.
Når jeg heiser flagget på halv stang, kjenner jeg at jeg er en del av noe større. En del av sorgen, historien og det norske fellesskapet. Over hele landet står flagg på halv stang i dag. Det samme flagget vaier også her, mellom huset, hagen og trærne som har vært rammen rundt livet mitt.
Jeg tenker også på mine egne barn. Kanskje har de sett meg gå ut til flaggstangen uten å tenke så mye over det. Kanskje har jeg heller ikke vært flink nok til å fortelle hvorfor denne handlingen betyr så mye for meg.
Men jeg håper de har fått med seg noe av det samme som jeg selv lærte av bestefar og Arthur: at flagget ikke bare er et stykke stoff. Det forteller at vi hører sammen. Det rommer både gleden på de store festdagene og sorgen når noen går bort.
I dag har vi også hørt vår nye konge, Håkon VIII, erklære sitt valgspråk:
«Alt for Norge.»
Det stemmer jeg i.
Og her i min egen hage får flagget fortsette å vaie – i glede og sorg, til hverdag og høytid, for menneskene vi er glad i, og for vårt kjære Norge.
Legg igjen en kommentar