Om farger og naturens egne premisser 

Det høres kanskje litt absurd ut, men vi har hatt lange diskusjoner om hvilke blomsterfarger som passer i hagen vår.

Ja, det går faktisk an.

Men så er vi kanskje også en familie som er litt mer opptatt av farger enn gjennomsnittet. Kona og datteren min arbeider som fotografer, og behandler lys og farger med en innsikt jeg stadig lar meg fascinere av.

Selv har livet mitt vært preget av journalistikk og bedriftsledelse. Men før det rakk jeg å ta svennebrev som maler. På 90-tallet jobbet jeg i mange år med maling ved siden av skole og familieliv. Det var der jeg for alvor lærte hvor mye farger betyr, og hvor forskjellig mennesker faktisk opplever dem.

Et liv preget av farger

I dag arbeider jeg administrativt i fotobedriften deres, og igjen er det lys og farger som preger hverdagen. Ikke bare under fotograferingen, men også når bildene skal fremstilles på papir.

(Saken fortsetter under bildet.)

Jeg hjelper av og til til med printingen. Fotografene pirker på nyanser så små at jeg knapt klarer å se forskjellen. Som den som følger økonomien i bedriften, er det nesten hjerteskjærende å se meter på meter med papir havne i søpla fordi én fargetone ikke er helt riktig.

Samtidig har jeg etter hvert forstått hvorfor det betyr så mye. Du kan lese mer her om hvorfor de detaljstyrer det meste – det er håndverk på høyt nivå.

Når ulike fag møtes i hagen

Hagen vår er ikke bare en privat hage. Den er også en del av arbeidsplassen og den kreative prosessen rundt fotograferingen.

Fotografene ønsker blomster som fungerer godt i portretter. Derfor går det mye i myke toner og pastellfarger. En periode ble det nesten en uskreven regel at hagen skulle holdes i dempede nyanser. Gult og rødt var nærmest forbudt.

(Saken fortsetter under bildet.)

Og det er egentlig forståelig.

Sterke farger kan ta oppmerksomheten i et fotografi. Av og til brukes hagen som bakgrunn når kunder fotograferes ute, og da kan enkelte blomster bli mer dominerende enn man ønsker.

Men etter hvert begynte vi å snakke mer om hvorfor vi reagerer så forskjellig på farger.

Ulike regler for farger

Det vi har erkjent, er at vi omgir oss med ulike sett med regler for farger — ofte uten å tenke over det. 

Vi ser det overalt.

Noen steder er reglene nærmest kulturelle. Hvem av oss har ikke gått gjennom sørlandsbyer med hvitmalte husrekker hvor nesten alt følger samme uttrykk?

(Saken fortsetter under bildene.)

Motebildet skifter hele tiden. Noen perioder dominerer jordtoner. Andre ganger vil vi ha pasteller eller sterke kontraster. Det gjelder klær, interiør, biler, emballasje, grafisk design, foto og arkitektur.

Og ja — også hager.

Blant hagefolk har det lenge vært ganske vanlig å styre unna gult. Men samtidig er gult en farge som kan gi utrolig mye liv.

Da naturen fikk siste ord

Jeg husker spesielt én diskusjon rundt rosene ved porten til studioet.

I mange år hadde vi en klatrerose med en nydelig lakserosa tone stående der. Fargen var vakker, men planten trivdes aldri ordentlig. Porten vender mot nordvest, og forholdene ble rett og slett for krevende. År etter år så vi stressede greiner, svak blomstring og en plante som aldri fikk ordentlig kraft.

Da vi til slutt måtte velge en ny rose, hadde vi flere ønsker. Den skulle blomstre rikt gjennom sommeren, tåle litt skygge og ha et elegant uttrykk med høyde og lette former — ikke bli for tung og buskete.

(Saken fortsetter under bildene.)

Til slutt endte vi opp med en kraftig rød klatrerose.

Ikke fordi det nødvendigvis var den fargen vi først hadde sett for oss, men fordi det var den som faktisk trivdes best under forholdene ved porten.

Der vant naturens egne premisser over våre tanker om fargepaletter.

Fargene vi trenger

En dag sa datteren min noe jeg siden har tenkt mye på:

 «Jeg tror vi som har lang vinter kjenner på at det er godt å møte farger i hagen. Det gjør noe med humøret og hjernen vår. Vi går hele vinteren gjennom i en grå tilværelse. Når våren kommer, eksploderer det ut i alle farger. Fargene gir oss wow-følelse.»

Jeg synes det var så godt sagt. Det stemmer også godt med mine egne tanker om hvordan naturens farger gjorde et dypt inntrykk i et barnesinn for over 50 år siden — noe jeg også har skrevet litt om i innlegget «Når en hage blomstrer i hjertet»

Kanskje er det nettopp det som gjør hage så fascinerende. Vi planlegger fargepaletter og uttrykk, men så kommer naturen og gir oss et fargesjokk som vekker både humør og sanser til liv igjen.